De norske lovbestemmelser som regulerer det juridiske forholdet mellom far og barn, har gjennomgått en interessant utvikling de siste 100 år. Her vil vi først fokusere på forhold knyttet til fastsettelse av farskap for barn født av ugift mor, deretter forhold knyttet til endring av etablerte farskap, samt gjenopptagelse av saker hvor det foreligger en farskapsdom.

 

1763

I henhold til Christian V's Norske lov fra 1687, hadde den ugifte mor eneansvar for sitt såkalte "uekte" barn frem til 1763 - da ble disse barnas fedre pålagt et visst ansvar for barnet ved en lovfestet plikt til å betale mor et oppfostringsbidrag for barn under 10 år.

 

1883

I 1883 vedtok Stortinget å øke farskapsbidraget, samt at far skulle betale utgiftene forbundet med fødsel og barseltid. Det ble også vedtatt at det offentlige skulle sørge for at betalingen kom inn. Vedtaket ble imidlertid ikke iverksatt av Regjeringen.

 

1887

Arbeidersamfunnet var naturlig nok engasjert i å fremme sosialpolitiske reformer som skulle sikre tilfredsstillende levekår for utsatte grupper. Stortingsrepresentant H.E. Berner tok i 1887 opp spørsmålet om å gi "uekte" barn arverett etter faren.

 

1892

I 1892 fikk vi Lov om underholdsbidrag til barn hvis foreldre ikke har inngått ekteskap med hverandre. Bidragsfastsettelsen skulle foretas av fylkesmannen. Loven ga imidlertid ikke disse barna arverett etter faren.

To personer sto særlig sentralt i kampen for å bedre rettighetene til de ugifte mødrene og deres barn: stortingsrepresentant Johan Castberg og hans svigerinne Kathrine (Katti) Anker Møller. Kvinnesakens forkjempere, som Camilla Collett og Aasta Hansteen, hadde bidratt til bevisstgjøring om kvinnenes selvstendige verdi i samfunnet og stemmerett for kvinner var ett høyst aktuelt politisk tema rundt århundreskiftet. Katti Anker Møller mente tiden var inne for å oppvurdere morsarbeidet - ved å gi det støtte og verdsettelse fra staten. Hun levde selv et velordnet, borgelig liv, men var tynget av de mange barnedrap og selvmord blant sine medsøstre. Hun engasjerte seg sterkt i disse kvinnenes vilkår.

 

1901 og 1909

Et Arbeidermøte vedtok i 1901 en resolusjon om at far skal ha samme oppdrager- og forsørgerplikt som den ugifte mor, samt at barnet måtte få navne- og arverett etter faren. Katti Anker Møller og Johan Castberg bygget sitt arbeid på disse prinsippene; han i Stortinget, hun i foredragene "Ugifte Mødre" og "Det uægte barns rettsstilling" - som hun holdt landet rundt. Forslagene ble lagt frem i en Odelstingsproposisjon i 1909 (nr 13). Særlig var det navne- og arveretten det ble strid om. Motstanden var stor, både fra kirkelig hold og blant mange av borgerskapets menn og kvinner. Jusprofessor O. P. Platou uttalte i Aftenposten (nr 225, 1909): "...at kvinnen vil legge seg etter fornemme gutter for å prakke sine barn på dem, kan man med sikkerhet vite på forhånd" og "...at bærmen yder det sin tilslutning er en selvfølge". Videre at "....tendensen er oppløsende og legger øksen ved roten av treet, familien, da de ulovlige kjønnsforbindelser likestilles med ekteskap". Katti Anker Møller på sin side hevdet at intet var mer urettferdig enn at barn som var helt uskyldig i sin avvikende stilling i samfunnet, skulle lide for dette.

 

1915

Etter iherdig innsats av Johan Castberg i Stortinget, ble hans forslag til nye lover om barneomsorg vedtatt i 1915. Man fikk "Lov om barn, hvis forældre ikke har indgaat egteskap med hverandre" (10 april Nr. 3), "Lov om forsorg for barn" (10 april Nr 2) og "Lov om forældre og egtebarn" (10 april Nr. 6), som gjerne kalles de Castbergske barnelover. I førstnevnte lov ble barnets rettsstilling kraftig styrket, samtidig som det ble gitt regler som sikret moren økonomisk hjelp fra faren allerede fra fødselen av. Loven ga også nærmere regler om fastsettelsen av farskapet, samtidig som innkrevingen av bidragene ble gjort til en offentlig sak. Særlig viktig var det at barnets arverett etter faren og hans slekt ble slått fast. Betingelsene for å avsi dom for farskap ble skjerpet i forhold til betingelsene for å bli idømt bidragsplikt, og for at ikke de barn som derved ble "farløse" skulle komme økonomisk dårligere ut enn før, ble de menn som hadde hatt samleie med moren på den tiden hun kunne ha blitt gravid, idømt bidragsplikt. Slik loven var formet, kunne det tenkes at det ble flere bidragspliktige til samme barn. Loven slo fast at det var straffbart å gi falsk forklaring om hvem faren var.

 

1956

I 1956 avløser "Lov om born utanom ekteskap" og "Lov om born i ekteskap" to av de forannevnte lover. Her avskaffes ordningen med at menn som hadde hatt samleie moren på den tiden hun kunne ha blitt gravid kunne idømmes bidragsplikt når verken vitneforklaringer eller blodtyping kunne bevise farskapet (blodtypesystemene ABO, MN, Ss, Rhesus og Kell var beskrevet i perioden 1900- 1951). Loven påla retten å avsi dom for farskap dersom mannen hadde hatt samleie med barnemoren på den tiden hun kunne ha blitt gravid og retten ikke fant det usannsynlig at mannen var far. Hadde hun hatt samleie med flere menn i det aktuelle tidsrom, skulle dom avsies kun dersom retten fant det vesentlig mer sannsynlig at en av kandidatene var far i forhold til de(n) øvrige. Blodtypebevisene kunne ikke alltid gi grunnlag for en slik avveining. Lov om forsørgertrygd (1957) sørget for økonomisk kompensasjon i de tilfellene barnet ikke fikk noen juridisk far. Prinsippet om at retten skal idømme farskap når den ikke finner det usannsynlig at en mann er biologisk far til barnet, gjelder fortsatt.

 

1981

I 1981 slås de to barnelovene sammen til "Lov om barn og foreldre" (8 april 1981 nr 7). I forbindelse med denne endringen fjernes paragrafen som slår fast at det var straffbart å gi falsk forklaring om hvem faren er. Farskapstvister ble på denne tiden fortsatt avgjort i retten, men man ønsket å gjøre rettssaker om farskap mindre belastende for moren. Fylkesmannen fikk anledning til å pålegge blodprøvetakning, slik at mannen eventuelt kunne erkjenne farskapet på grunnlag av analyseresultater uten at saken gikk til retten. Man hadde fått flere analysesystemer innen blod- og vevstyping til hjelp i avgjørelser om farskap (Hp-, Gm-, Gc-, C3F13B-, PGM-, ACP-, GPT- og HLA-systemene var blitt beskrevet i perioden 1955-81). Utelukkelsessjansen for enn uriktig oppgitt barnefar var nå oppe i over 90 %.

 

1997

I 1985 ble de første arbeidene om bruk av DNA-analyser i farskapssaker publisert, og fra 1989 ble slike analyser tatt i bruk ved RMI. Fra 1992 har bare DNA-analyser vært i bruk. I 1997 kom det inn i vilkårene for å avsi dom at dersom en mann pekes ut som far etter DNA-analyse, skal farskapsdom avsies. Foreligger ingen DNA-analyse, gjelder prinsippet om at retten skal idømme farskap når retten ikke finner det usannsynlig at en mann er biologisk far til barnet.

 

2002

Den siste endringen av betydning for dette temaet ble iverksatt 1. april 2003. Her utvides muligheten til farskapserkjennelse før barnets fødsel, samt at loven åpner for adgang til å reise sak for å få et bestående farskap prøvet for domstolen, uavhengig av tidsfrister eller andre vilkår.

 

  

 

Norske regler i forhold til reglene i andre nordiske land

Sammenligner man reglene i Norge og de andre nordiske land når det gjelder adgangen til å få prøvet et allerede etablert farskap, finner man at de norske reglene er mer liberale. Det er i Norge lagt opp til at dersom en av partene eller en utenforstående mann er i tvil om hvorvidt et etablert juridisk farskap også representerer et biologisk farskap, skal vedkommende kunne få dette rettslig prøvet. Dette kan gjøres uten hensyn til barnets alder eller andre forhold, og det er ikke lenger nødvendig med noen form for dokumentasjon før man anlegger farskapssak, slik tilfellet var før 1. april 2003.

Reformen som startet med å sikre den ugifte morens rett til økonomisk bistand fra barnefaren og barnets rett til en juridisk far - har munnet ut i en situasjon hvor absolutt alle fedre er sikret en rett til å få sitt farskap prøvet. En seier for likestillingen mellom menn og kvinner mener mange - og muligens en oppfordring til kvinner om å være oppriktige om barns tilblivelse.

 

INNFØRING AV FRISTER fra 01.01.2014 (fristene er siden opphevet)

§ 6.Endring av farskap etter §§ 3 og 4 for domstolane

Barnet kan alltid reise sak for domstolane om farskap etter ekteskap eller erklæring. Er barnet mindreårig, vert saka reist av oppnemnd verje. Er barnet fylt 15 år, kan verja ikkje reise sak utan samtykke frå barnet. Når særlege grunnar taler for det, kan Arbeids- og velferdsdirektoratet reise saka.

Kvar av foreldra kan reise sak om farskapen dersom vedkomande legg fram opplysningar som tyder på at ein annan kan vere far til barnet. Saka må reisast innan eitt år etter at vedkomande vart kjend med opplysningane, likevel slik at fristen tidlegast vert rekna frå tidspunktet då barnet vart født. Retten avgjer i orskurd om vilkåra for å reise sak ligg føre, og kan i orskurd gjere unntak frå eittårsfristen når særlege grunnar talar for det.

Den som meiner at han er far til barnet, kan fram til barnet fyller tre år, reise sak om farskapen dersom han legg fram opplysningar som tyder på at han kan vere far. Retten kan i orskurd gjere unntak frå treårsfristen når særlege grunnar talar for det. Reglane i andre stykket andre og tredje punktum gjeld tilsvarande.

§ 6 a.Barnet sin rett til å få kunnskap om sin biologiske far

Barnet har frå det fyller 18 år rett til å skaffe seg kunnskap om kven som er den biologiske faren, jf. andre stykket, utan at dette endrar farskapen.

Barnet kan krevje at Arbeids- og velferdsdirektoratet gjev pålegg om å levere eigna prøve til DNA-analyse etter § 11 første stykket, og har rett til å få vite resultatet av analysene. Dersom nokon ikkje rettar seg etter pålegget, kan retten gjere vedtak etter § 24 tredje stykket.

Departementet kan ved forskrift gje utfyllande reglar om gjennomføring av reglane i paragrafen her.

 

Kilder:


Tove Mohr: Katti Anker Møller - en banebryter, Tiden Norsk Forlag, 1968
Lise Rosenberg: Hagar og Ismael i Saras Telt, Hovedfagsoppgave, UiB, 1981
Lucy Smith og Peter Lødrup: Barn og Foreldre - Forholdet mellom barn og foreldre etter barneloven av 1981, 5. utg. 1999.
Peter Lødrup: Farskapsrevolusjonen, Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål, Nr 2, 2003

 

 

Oslo Universitetssykehus HF, Rettsmed. fag, Seksjon for rettsgenetisk slektskap og identitet, pb 4950 Nydalen, 0424 Oslo | Tlf: +47 23013150  |  E-post: rettsgenetikk@ous-hf.no

Utviklet i KeyPublisher, et Keyteq AS©2017 produkt